Fish Eye!!

Fish Eye, 8c

Det er en stund siden sist jeg blogget nå, rett og slett fordi jeg har hatt litt lite å skrive om, men nå kommer en liten oppdatering om den siste tiden.
Etter at jeg kom hjem fra Spania i midten av januar var det tilbake til plast og trening. Jeg følte meg sliten og i ganske dårlig form etter så mange uker på tur, særlig styrken og buldreformen var borte. Så jeg begynte å trene hardt igjen, med særlig fokus på styrke og buldring. Etter en måned med trening begynte noe av styrken og venne tilbake og da var det klart for ny tur; til Sveits!

17. februar reiste jeg, Martin, Tarjei Hamre og Anders Laksfors fra Trondheim og til Ludiano i Ticino for å buldre. Her bodde vi sammen med Runar Carlsen og datteren Mailen på fire år, og Stian Engelsvoll og Andreas Wik fra Stavanger. Vi buldret i Chironico og Cresciano i litt over en uke og hadde det utrolig fett! Det var sinnsykt bra å få buldret litt ute igjen og det gikk nok en gang opp for meg at det er buldring utendørs som faktisk er den delen av klatringen som jeg liker aller best. Både konkurranser, tauklatring og trening er morsomt hver på sin måte, men ingenting gir en like god følelse som det å få tatt i skikkelig på et hardt bulder ute! Variasjonen i type bulder, tak og bevegelser sammen med følelsen av at man virkelig får tatt i gjør buldring helt unikt. Også det å være en stor gjeng på tur som backer hverandre opp og løser problemene sammen gjør at jeg synes buldring er mer motiverende og spennende enn noen annen type klatring.
I løpet av Sveits-turen fikk jeg klatret på masse forskjellige buldre og vi var innom nesten alle feltene i Chironico, pluss et par turer til Cresciano. Jeg prosjekterte ikke på noe særlig hardt, ettersom vi bare hadde sju klatredager og jeg følte at buldreformen ikke var helt på topp. Allikevel var jeg veldig fornøyd med å få gått mange fine 7B, 7B+ og 7C bulder! Desverre var jeg ikke så flink til å ta bilder på denne turen, men Andreas og Stian tok noen så sjekk ut deres blogg for bilder! : http://apefaktor.blogspot.com/2012/02/sveits-2012.html

Fantoman (7C)       fotograf Andreas Wik

Etter sveitsturen dro jeg rett på landslagssamling i Sogndal i to dager (gikk glipp av 1. dag pga reising). Så hadde jeg en rolig helg hvor jeg feiret Bestefars 90 årsdag med masse familie i Gudbrandsdalen og her fikk jeg også slappet litt av og hentet meg inn etter mye reising. Og så, onsdag 7. mars befant jeg og Martin oss nok en gang på flyet sørover- til Spania. Målet med turen var å prosjektere på Fish Eye. Vi hadde bare fire dager i Spania denne gangen. Vi hadde egentlig tenkt oss en ny tur til Spania i påska for å ha en realistisk sjanse på å gå ruta da, men etter Sveits-turen innså vi at vi heller ville på buldretur i påska, så nå var det alt eller ingenting på denne turen. (som egentlig var ment som en "jobbe på ruta" tur..).
Etter litt forsinkelser med fly på vei ned ankom vi Santa Linya et halvt døgn senere enn  planlagt og vi brukte den første ettermiddagen i Santa Linya. Her prøvde jeg Ruta del Sol, en 8b som jeg ikke fikk gått i jula. Sist synes jeg den var tung, med et særlig hardt skulderflytt i toppen. Men nå kjentes alt mye bedre ut. Etter å ha tryna på en catch nederst i det første forsøket så fikk jeg gått ruta i neste forsøk. Jeg kjente meg veldig mye sterkere på alle flyttene og skulderflyttet som jeg hadde fryktet i toppen gikk med en gang! Jeg ble veldig overrasket over å kjenne at formen hadde steget såppas siden jul og med denne gode følelsen fikk jeg med en gang en mye mer positiv innstilling til Fish Eye.

Neste dag klatret Martin i hula på morgenen også dro vi til Oliana på ettermiddagen. Det er sol på ruten fram til tre-tiden og alt for varmt til å klatre på før den har kommet i skyggen. Da vi ankom klippen var det allerede ei dame som støta på ruta. Det var australske Monique Forestier og mens vi så på hadde hun et utrolig bra forsøk hvor hun falt av ved det siste og avgjørende sva-cruxet. Jeg var gira på å kjøre på med en gang og ba om å få klatre etter henne. Jeg varmet opp med å klatre starten opp og ned for å få tauet riktig (man må klippe ut de nederste slyngene underveis for å unngå taudrag), og så var jeg i gang. Kroppen kjentes bra ut og det var flere flytt som hadde kjentes tunge ut sist som plutselig gikk lett! Med en positiv følelse som bare økte etterhvert som jeg kom høyere fortsatte jeg bare å klatre til jeg kom til cruxet i midten. Her sa det imidlertid stopp- sekvensen ble for intensiv og jeg falt på det hardeste flyttet. Jeg innså også at sekvensen min her ikke var veldig god- litt for mange unødvendige fotflytt og rar balanse- ting måtte gå mye kjappere! Jeg brukte litt tid på å finne en bedre sekvens før jeg fortsatte mot toppen. Til tross for at jeg ikke husket alle sekvensene og var litt usikker på et par flytt, så kjentes det alt i alt mye bedre ut og jeg innså at jeg kanskje kunne ha en sjanse på å gå ruta nå. Allikevel var det en skummel tanke fordi det la mye mer press på klatringen de neste dagene enn jeg hadde regnet med.
Da jeg kom ned på bakken var det kø på ruta og jeg innså at jeg ikke kom til å få flere forsøk den dagen. Det tar mellom 45-60 min å jobbe seg gjennom ruta og ettersom det var tre før meg i kø kom det til å bli mørkt og kaldt før jeg kunne gå på igjen. Martin hadde bestemt seg for å ta hvile neste dag for å få gode støt i hula den siste dagen, så da kunne jeg få hele neste dag på ruta. Vi bestemte oss for å pakke sammen og heller stå opp tidlig for å prøve å få et forsøk på morgenen neste dag, før veggen ble for varm. Det betydde å gå tidlig til seng og stå opp kvart på åtte for å være framme ved klippen til kl ti.
Da vi kom fram var det allerede blitt ganske varmt og da jeg endelig kom meg på veggen kl halv elleve merket jeg stor forskjell fra kvelden før. Kroppen kjentes bra og hodet var med, men takene var mye glattere og jeg svettet på fingrene.. Jeg falt på samme stedet som dagen før, men jeg kjente at starten hadde tatt unødvendig mye krefter på grunn av sola og varmen. Jeg fortsatte å klatre mot toppen uansett, bare for å gå gjennom flyttene en gang til, men etter å ha klatret 3/4 opp innså jeg at det var blitt for varmt og at det var dumt ettersom toppen slet mye hud. Jeg kom ned på bakken igjen og da var det bare å sitte å vente i fire timer på skygge og bedre forhold.

 Jeg og Martin dro på kafé for å komme litt vekk fra klippen og sola, men jeg ble fort ganske rastløs og vi dro tilbake i totiden. Flere av de som var der dagen før hadde sagt at de ville komme tilbake i dag for å prøve ruta og jeg var bekymret for at det skulle bli kø og at jeg kanskje bare fikk ett støt. Da vi kom tilbake til klippen var det MASSE folk der! Bigupp productions var der for å filme Ondra og Sharma på et prosjekt, og Sasha og Daila ble filmet på Mind Controll. I tillegg var det flere kjente fotografer der og i det heletatt mye liv! I tillegg var det to andre klatrere som skulle på Fish Eye og dette gjorde den siste ventetiden før skyggen kom utrolig stressende. I tretiden var det akkuratt kommet skygge på veggen og det hadde begynt å blåse litt. I mens jeg og Martin var på kafé og slappet av hadde Henning gått rundt hele klippen og rappelert ned ved siden av ankeret på Fish Eye, med kamera, for å få filmet og tatt bilder av det neste støtet mitt. Jeg hadde egentlig tenkt å vente til firetiden med å støte ettersom jeg regnet med at veggen trengte litt tid på å kjøles ned. Men ettersom det var så mange andre klatrere der og ingen hadde gått på ennå, i tillegg til at jeg bare ble mer og mer stressa og rastløs av å vente, så bestemte jeg meg for å gå rett på. Kroppen kjentes ikke helt klar ut. Jeg var litt trøtt av varmen og følte meg egentlig ganske uopplagt, men kjørte på uansett. Jeg varmet opp med å gå starten en gang, og så var det bare å kjøre på. Kroppen kjentes litt tyngre ut enn på morgenstøtet, men jeg kjente at forholdene var blitt mye bedre. Vinden gjorde at jeg ikke svettet for mye og hjalp til med å kjøle ned fjellet som nå var i skyggen. Jeg klatret effektivt der jeg visste jeg måtte og hvilte bra der jeg hadde muligheten. Da jeg kom opp mot det første cruxet følte jeg meg nesten ikke pumpet. Jeg hvilte allikevel bra før den intensive seksjonen og når jeg satte igang med klatringen så følte jeg meg med ett mye mer innstilt på å klare det. Jeg prøvde å gjøre klatringen gjennom cruxet så effektivt og riktig som mulig og da jeg kjempet meg gjennom de hardeste flyttene på slutten innså jeg at det kunne gå i dette støtet! Den gode følelsen fra dagen før var tilbake, og jeg tenkte at hvis kunne fortsette å holde pumpen borte så kunne det gå. Jeg visste at resten av klatringen mot toppen burde jeg ha relativt god kontroll på. Nå gjaldt det å gjøre ting riktig og ikke drite seg ut. Så lenge jeg ikke var alt for pumpet før det avgjørende sva-cruxet så følte jeg på meg at det kunne gå. På toppen blåste det kraftigere og jeg ble nesten litt kald da jeg stoppet for å hvile en siste gang rett før sva-cruxet begynte. Forholdene var de beste jeg hadde hatt og pumpen var foreløpig ikke et problem. Jeg kjente likevel at jeg begynte å bli sliten, og jeg visste at jeg ikke kom til å ha krefter til å være på veggen i veldig mye lengre tid. Jeg hadde vært på veggen i nesten en halvtime allerede og selv om pumpen ikke var alt for ille så begynte jeg å kjenne meg sliten i hele kroppen. Jeg hvilte så lenge jeg følte jeg kunne før jeg satte igang med det siste og avgjørende cruxet. Jeg kjente meg bra på flyttene og sa til meg selv "kom igjen, krimp de takene så hardt du kan nå! Fokus!"

Jeg kom meg forbi de tynneste takene nederst i cruxet greit og strakk opp mot sidetakene litt høyere, fikk med meg bena og gikk innom mellomtakene. Så kjente jeg at kreftene begynte å ta slutt. Kyllingvingene begynte å komme, men i en siste anstrengelse fikk jeg dratt meg gjennom de to siste strekkene og fikk akkurat tak i det første gode taket etter cruxet. Da visste jeg at det var over! Da jeg klippet ankeret og var på vei ned kom det mange følelser og tanker på en gang. Glede og stolthet over å ha klart ruta. Lettelse over at jeg nå var ferdig og kunne slappe av. Og ikke mins overraskelse over å ha klatret en rute som jeg trodde jeg skulle bruke mye mere tid på å få gått. Jeg vet ikke helt hvorfor alt kjentes så mye bedre ut på denne turen enn forrige tur, men det må vel bety at jeg er i bedre klatreform nå enn da. Buldretrening før en tau-tur ser ut til å funke overraskende bra for min del! I tilleg tror jeg at jeg hadde flaks med veldig gode forhold og det å bli positivt overrasket underveis mens man klatrer hjelper på psyken og mentaliteten!

     Midt i sva-cruxet på toppen

Resten av kvelden brukte vi på å se på de andre sterke klatrerne og på å ta bilder. Henning hadde filmet hele bestigningen, men ville gjerne ta et par bilder av de ulike seksjonene også. I mellomtiden gikk Sasha Mind Controll rett ved siden av, mens Big Upp filmet. Etterpå fikk vi se Ondra og Sharma i aksjon på et sinnsykt hardt prosjekt og det var i det hele tatt mye action på klippen den dagen! God stemning :D

Neste dag var det tilbake i hula. Det var digg å slippe å stå opp så tidlig og slippe å kjøre hele veien til Oliana. Jeg kjente meg sliten etter dagen før, og jeg var litt usikker på om jeg skulle klatre eller ikke. Utpå formiddagen bestemte jeg meg likevel for å prøve en ny 8b som visstnok skulle være ganske kul. Det var 7c opp til første anker og 8b videre i tre slynger. Klatringen etter 7c'en var på små tak og ganske bratt og buldrete i ca 10 meter. Jeg gikk gjennom flyttene en gang først og så støtet jeg og gikk ruta i neste forsøk! Den kjentes litt soft ut, men det var kul klatring og litt annerledes enn det jeg hadde gjort tidligere i hula. Alt jeg kan si er at det var en bra avslutning på en veldig bra og motiverende tur!

Nå er jeg hjemme i Trondheim igjen og det blir nok ikke ut på tur igjen på en stund. Fokuset framover er buldring, ettersom jeg reiser til Rocklands (igjen) i sommer og vil være i best mulig buldreform til det! Kankje blir det en tur til Magic Woods før det også. Etter sommeren er konkurransesesongen igang og jeg har fire World Cuper og VM som jeg skal delta på. I tillegg skal jeg (såfremt jeg kommer inn) begynne å studere til høsten, så det spørs når jeg kommer meg tilbake til Spania. Derfor var det utrolig deilig å få gått Fish Eye nå ettersom det kan se ut som det blir en stund til neste tau-klatretur.
Nå er det igjen fokus på trening. Det skal egentlig bli litt digg å roe litt ned med reisingen for en stund og bare fokusere på å komme i form og få trent skikkelig i en del måneder. Jeg vet at jeg har ganske store hull i klatringen min og fokuset fremover er å bygge styrke og muskler og jobbe med svakhetene mine. Jeg synes det er utrolig gøy å trene og det er særlig motiverende når en kommer ut på stein og ser at det virkelig gir utbytte!