Siste europacup

Denne helgen ble sesongens siste europacup gjennomført i Kranj, Slovenia. For meg var det også aller siste juniorkonkurranse ettersom jeg rykker opp til senior neste sesong. Jeg hadde ganske store forhåpninger til konkurransen, ettersom det var dette jeg har trent mot hele høsten og jeg følte meg i relativt god form. Desverre går det ikke alltid slik man håper og vil. I konkurranser kan alt skje og bare en liten feil eller en smule hesitasjon kan gjøre at alt går til helvete. En del av det handler om å planlegge bra, men samtidig må man også kunne ta de riktige avgjørelsene underveis.

I forkant av konkurransen hadde vi (landslaget) tilbragt uka i Kranj. Jeg, Magnus og Eirik deltok jo i worldcupen sist helg, og Jakob skulle delta i Europacupen helgen etter, mens Tina som fortsatt desverre ikke var helt skadefri var med som "coach" og moralsk støtte. Derfor var det praktisk å arrangere en slags landslagssamling imellom de to konkurransene. Dette betydde litt trening, og egentlig mest avslapping, litt sightseeng og kafé- og kinobesøk ettersom ingen skulle ha noe hardtrening rett før siste konkurranse. Vi fikk i tillegg klatret litt i Misja Pec, et fint (om noe polert) klatrefelt ca 1 time unna Kranj.
Selv om det var hyggelig å tilbringe tid sammen med laget så må jeg innrømme at oppkjøringen til Europacupen ikke ble helt som jeg hadde sett for meg og oppladingen kanskje ikke helt optimal. Jeg foretrekker egentlig å ha mest mulig lik oppkjøring før konkurranser; gjøre de samme øvelsene, på de samme dagene og til samme tid som jeg pleier fordi det gir ro, trygghet og selvtillitt før konkurransen. Å trene i helt nye omgivelser og på nye måter rett før en viktig konkurranse skaper større usikkerhet. I tillegg er det mye vanskeligere å få slappet av bra nok når man bor på et lite hotellrom en hel uke..

1. kvallik
Foto: Stian Christoffersen

Men uansett, konkurranse det ble det, og til å begynne med kjentes det ikke så verst ut heller. Kvallikene skjedde på lørdag, med et par timer pause mellom 1. og 2. Jeg synes jeg klatret ganske bra på begge rutene, og fikk tatt ut alt. Men jeg merker også at jeg har en del å hente på teknikken så jeg kan klatre mer energibesparende og smart. Jeg gjorde riktignok en smart ting i 2. kvalliken da jeg klippet toppankeret fra to tak før topptaket, noe som sikret meg en 2. plass etter kvallikene ettersom flere falt på det siste flyttet. Men jeg visste at jeg måtte klatre veldig bra i finalen dersom jeg skulle ende på pallen- målet for konkurransen. Jeg visste at det kunne være mulig, men da måtte jeg gjøre alt riktig i finalen, ha nok overskudd og klatre på mitt beste.
Søndagen var finaledagen. Juniorene (min klasse) klatret sist etter youth B og youth A. Jeg gjorde min vanlige oppvarming og slappet av den siste halvtimen før jeg skulle på. Jeg kjente meg ikke like fresh som dagen før, men det var jo ikke så rart ettesom det hadde vært to runder da og finalen var om morgenen og jeg stort sett alltid kjenner meg bedre på kvelden. Jeg la ikke alt for mye i dette ettersom det er en kjent følelse før finaler. Da jeg begynte å klatre følte jeg at jeg hadd riktig fokus og innstillingen var bra. Men omtrent halvveis i ruta endret det seg. Jeg kom til et lite takoverheng med en dobbel undercling. Planen var å krysse med høyre hånd opp fra underclingen til et tak på leppa, flytte beina og dra gjennom til neste tak. Men i underclingen ble jeg plutselig usikker. Avstanden til taket på leppa virket mye lengre enn antatt. Taket man skulle gå til så derimot bedre ut enn jeg trodde så jeg så en mulighet i å gå med venstre hånd, matche og gå videre. Usikkerheten gjorde at jeg ble nølende noen sekunder, og jeg flyttet om på beina flere ganger for å kjenne på de ulike posisjonene. Underclingen begynte plutselig å kjennes dårligere ut og jeg skjønte at jeg ikke kunne bli stående i denne posisjonen i evigheter. Innstinktivt langet jeg ut med venstre hånd, svingte beina rundt til et høyt fottak og fikk for å matche. Da skjønte jeg at jeg kanaksje hadde vært litt for kjapp for hele kroppen kom svingende ut overhenget og jeg mistet begge beina. Jeg klarte såvidt å bli mengende på taket på leppa, som plutselig ikke kjentes så godt ut lengre! Jeg fikk slengt opp en hæl på fottaket igjen og forsøkte å komme meg inn i riktig posisjon igjen, men all dinglingen hadde gjort meg for sliten og de jeg gikk for neste tak hadde jeg ikke nok kraft eller riktig posisjon til å nå taket og jeg falt. Dette sendte meg ned på en skuffende 7. plass.

Det var kjipt at den siste juniorkonkurransen min skulle ende på den måten. Ikke bare fordi jeg hadde større forhåpninger i utgangspunktet, men også fordi jeg vet at jeg ikke får noen ny sjanse til å vise hva jeg føler at jeg egentlig er god for. I tillegg er det alltid kjipt å reise hjem fra en konkurranse med hengende hode...
Men for å se noe positivt i det så var det en veldig god konkurranseerfaring, og det har gjort meg enda mer bevisst på hvor viktig det er å gjøre ting riktig, være bestemt og ha tro på planen og alltid vite at det hvor som helst kan dukke opp uventede situasjoner der det gjelder å ta de riktige valgene. Marginene er små og det kan fort bikke begge veier.